Men dette er ikke fabel. Det handler om fremtida for mange håpefulle forfattere.
Torsdag 7. februar, var det samling for medlemmene i Forfatterforbundet (FF). Det handler om: Skal FF knytte seg til en hovedorganisasjon, og hva kan i så fall en hovedorganisasjon tilføre FF? Til stede var to representanter. Julie Lødrup fra LO (Landsorganisasjonen i Norge) og Anne Folkvord fra UNIO (Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede).
I tillegg var Monica Boracco fra Dramatikerforbundet med for å fortelle om hvorfor de valgte LO som hovedorganisasjon, og hvilken uttelling det har gitt for dem.
Jeg kommer kun til å gi et kort referat av representasjonen fra de to hovedorganisasjonene og Monica Boraccos presentasjon. Selve møtet og debatten er filmet og jeg tror det er tilgjengelig for FF’s medlemmer på Forfatterforbundets facebook-side.
Det er en selvfølge å gi styret i FF honnør for den fantastiske jobben de har gjort siden den spede start. Sist i perlerekka, ved å få i gjennom forhandlingsrett for fordeling av bibliotekvederlaget for sine medlemmer. Styret fortsetter ufortrødent å vise at ordet solidaritet fortsatt har betydning. Helle Stensbak som jeg tror er styrets ekspertise på fagforeningsarbeid, må selvfølgelig nevnes i denne sammenheng.
Julie Lødrup ga en meget god innføring i hva LO er, og dets virke. Hun var tydelig på at LO-sekretariatet har stemt for at LO støtter Arbeiderpartiet. Julie Lødrup sa at hvilke parti som skal støttes gjelder for én fireårsperiode ad gangen. LO som organisasjon for arbeidstakere har eksistert siden 1899. Man kan si at LO’s måte å jobbe på er tuftet på lang erfaring.
Anne Folkvord er nyansatt som sekretariatsjef i UNIO. Personlig synes jeg at hun ga en presentasjon som virket veldig uforberedt. Det var mye frem og tilbake. UNIO fremstår mer som en paraply for forbund, der de som er tilknyttet trekker veksler på hverandres erfaringer og kompetanse. Det behøver nødvendigvis ikke å være noe negativt i det, men det skaper potensielt andre utfordringer, både på godt og vondt.
Monica Boracco er leder for Dramatikerforbundet og de har stått i samme situasjon som FF. Kort: Dramatikerforbundet endte opp med å melde seg inn i LO. Det er ikke tvil om at Monica Boraccos hjerte banker for LO og Ap, og da er det kanskje naturlig at man prater varmt om sammenhengen, hvis ikke ville det kanskje vært underlig. Jeg bet meg merke i at Monica Boracco sa at for Dramatikerforbundet var valget enkelt. De andre kunne ikke matche LO’s plattform som hovedorganisasjon.
Julie Lødrup, 1. sekretær, LO
Kunstnerens rett til å utøve sitt virke må være absolutt. Kunstnerens rett til å utøve sitt virke etter sin personlige overbevisning, må også være absolutt. I dette ligger det nødvendigvis at kunstneren har rett til å være politisk uavhengig, men det betyr også at kunstneren kan ta et personlig valg og utøve sitt virke etter sin politiske overbevisning.
Slik jeg ser det er det kunstnerens oppgave å bekrefte, overraske, provosere, stille kritiske spørsmål, være motbydelig, eller elskverdig – og mer til. Og, det vil alltid bli reflektert av kunstnerens personlige meninger. Det spiller ingen rolle hvem som er for eller mot selve uttrykket. Likeså er tolkingen. Det er og blir for alltid en personlig mening. Kunsten gjenspeiler livet. Kunsten ER selve livet.
Er kunst politikk? Ja, absolutt! Så, hva bør Forfatterforbundets rolle være? FF skal være samlende, og skal være en representant for alle medlemmene, uavhengig av hvilket personlig standpunkt hvert medlem har. Det er viktig! Det er faktisk så viktig at forbundet i seg selv, ikke bør, ja jeg vil gå så langt å si at FF ikke skal ha et overordnet politisk standpunkt. Litt omskrevet: Her er det viktig å holde tunga i rett munn. FF må være politisk nøytral. Forbundet må ikke vise politisk farge. Det betyr ikke at FF ikke kan være imot politikk som er splittende, segregerende, rasistisk, desimerende, ekstrem eller diktatorisk, eller-hva-som-måtte-passe. Det betyr helt enkelt at FF kan ikke være politisk ytrende, selv om flertallet i forbundet måtte mene så. FF skal fremme alle medlemmenes sak. Forbundet skal være garantisten for at kunsten og dens utøvere skal ha ytring og spillerom. Utøvelse av moral og politikk bør være et ikke-tema. Misforstå meg rett: moral og politikk kan, må og skal debatteres til den store gullmedaljen, men som plattform for et kunstnerisk forbund? Absolutt ikke.
Anne Folkvord, Sekretariatsjef i UNIO
Det åpenbare er ikke alltid like åpenbart. Om jeg kun visste det jeg leste på nett, og torsdagens møte ikke hadde eid rom, så ville jeg nok si at, teoretisk er UNIO rette plattformen fordi de er politisk uavhengig. I Praksis kan det kanskje vise seg å være en annen sak.
Julie Lødrups ublyge innrømmelse at LO er knyttet til Ap, noe som vi alle forøvrig vet, så hun ikke dette som noe problem, fordi hun mente at den økonomiske og politiske koblingen brukes til å påvirke politikken som utføres. Men deri ligger også problemet, når båndene knyttes for sterkt. Et ekteskap der partipolitikk blir understøttet av en fagforenings medlemspenger er tvilsom. Personlig synes jeg at medlemmers surt innbetalte penger ikke skal understøtte partipolitikk. Det er ikke sunt, fordi det har en lei tendens til å legge føringer. Dessuten, LO og Arbeiderpartiet har et langt og dypt «vennskapsbånd». Derfor tror jeg ikke noe på at pengestøtten til Ap er på prøve hvert fjerde år. Det er ikke noe annet enn formalia. Ser vi bort i fra den politiske tilknytningen, er LO en velorganisert organisme som samler 26 forbund med nesten én million medlemmer som er fra samfunnets brede lag av arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende. UNIO sier å være Norges største hovedorganisasjon for arbeidstakere med høyere utdanning, og med 360 tusen medlemmer.
In-house i LO har de juridisk ekspertise med et kobbel på 40 advokater som dekker alt fra arbeidsrett, til selvstendige næringsdrivende, på stort sett alle områder. Bruk av denne kompetansen er innbakt i medlemskontigenten som FF som forbund må betale. Hos UNIO er alt mer usikkert. Der må den juridiske kompetansen leies inn. Om det skulle vise seg å være et slikt behov, så må i så fall FF betale av egen lomme, slik jeg har forstått det.
Fra venstre: Anne Folkvord, Julie Lødrup, Monica Boracco og Jan Ove Ekeberg
Forfatterforbundet har i realiteten to valg.
1. Melde seg inn i én av de to hovedorganisasjonene.
2. Stå utenfor som et selvstendig forbund for skjønnlitterære forfattere.
Jeg må innrømme: Jeg liker ikke partipolitikk, fordi det er for de få som prøver å karre til seg styring og makt der mange ganger flertallet ikke får plass ved bordet. Det ser vi jo tydelig i dagens politiske maktstruktur. Hest som valuta er «in» for tida.
En gang var det annerledes, den gang da LO ble til var det ikke snakk om fåtallet, men om flertallet.
Helle Stensbak sa noe som må vektlegges: Kampen for bedre pensjonsrettigheter. Da er spørsmålet: Hva klarer monstermaskineriet til LO å hjelpe FF å få på plass, i forhold til hva UNIO måtte klare? Jeg har en følelse av at LO sitter med kompetansen som er avgjørende, mens UNIO er mer som hatten på hodet, men jeg er redd den er for trang.
Om forbundets medlemmer bestemmer seg for at FF skal være selvstendig som forbund, da tror jeg kampen for pensjonsrettigheter, og kraften bak andre krav som FF måtte stille på vegne av sine medlemmer, uten krigskasse, og ansatte med tyngde og kompetanse, kommer det til å bli en lang og trøttende geriljakamp med mye skrik og lite ull.
Så, hva er rette veien å gå? Om medlemmene bestemmer seg for å knytte FF opp mot en hovedorganisasjon, så må FF ha en klar klausul på at forbundet ikke kan og vil ta et partipolitisk standpunkt. FF må hevde sin nøytralitet. Partipolitiske standpunkter skal og må være en personlig frihet.
Om FF spiller sin hånd riktig, så tror jeg det kommer til å bli det forbundet som utøver størst påvirkning på myndigheter, forlag og alt som har med kulturpolitikk å gjøre i årene som kommer.
Lauget har i prinsippet tatt sitt standpunkt. Slik det er nå, er de der bare for forfattere som har fått utlevert kupong for innkjøp av flosshatt, men per i dag har de dessverre usannsynlig stor makt. Om ikke flosshatten tas av, og ærbødig hilser andre forfattere velkommen, er jeg redd at sidrompa er for stor, og broken for trang til at man klarer å hoppe på toget på vei inn i fremtida.
Bare fremtida viser hva som var veien, og svaret som avgis av medlemmene på landsmøtet som er 4. mai, setter den fremtidige dagsorden.
Bare for ordens skyld. Hele denne artikkelen er en personlig meningsytring fra medlem nr.12, og kan ikke pålegges FF.
