Det aller beste med hagefesten er å treffe likesinnede og at det gir motivasjon til å skrive i ensomheten. For andre kan det være å få nærkontakt med forfattere og deres litterære karakterers gjøren og laden.
Det aller verste med Litterær hagefest på Løkken, er å våkne dagen etter og vite at det er et helt år til neste gang, og det er kanskje verre enn selvforskyldt skallebank.
Et lyhørt publikum
Hagefesten har et rikt program, og har fått med seg mye spennende.
I fjor var det fire forskjellige scener, og i år har de jaggu meg sneket inn en ny scene, eller rettere sagt et telt: Presentasjonsscenen – «forfatternes og forleggernes egen scene» – som det heter i programmet.
God stemning
Det er vanskelig å få med seg alt, for her går det slag i slag. Det åpner kl. 13 med «glassnøkkelmøte» på terrassescenen, med Jørn Lier Horst, Gard Sveen og Myriam Bjerkli som ordstyrer. En halvtime inn i «glassnøkkelmøtet» er det full fart på sakscenen med «utfordrende faktabøker», og en halvtime etter det igjen er det full rulle på stuntscenen med norges første fribyforfatter, Mansur Rajih.
Teoretisk er det mulig å få med seg cirka ett kvarter av hvert programinnslag på hver scene, men jeg er redd for at man må ha god drikke innabords for bokstavelig talt å snuble seg gjennom hele programmet, bare for å oppdage at man fikk med seg litt av alt og absolutt ingenting av noe. Siden jeg bare smaker på destillerte dråper et par ganger i året og helst beholder hatten på hodet, må man velge hva som man selv synes er interessant. Slik må det vel kanskje være.
På forhånd hadde jeg kryssa av hva jeg ville bivåne, men det skar seg etter omtrent én time og 20 minutter, og det hele endte opp med innfallsmetoden.
Hyggelig betjening
Terassescenen: Man kan mistenke krimforfattere for å tilegne hovedkarakteren i bøkene sine egne positive sider, deretter velger man de negative sidene alt ettersom man observerer omgangskretsen. Antagonisten får mange ganger karaktertrekk fra de man ikke er like positivt innstilt til. Jeg har en sterk mistanke til at Lene Lauritsen Kjølner bruker denne oppskriften i hvert fall i deler av sitt persongalleri, fordi det var noe hun sa som fikk lyspæra i hodet mitt til å lyse så sterkt at jeg måtte dempe lysåpninga på kameraet for at det ikke skulle overeksponere.
Plotting var også et tema. Merete Junker plotter ikke, hun er en pantser. Hun ønsker ikke å begrense fortellingens, og karakterenes «egenvilje» til å komme med overraskelser. Kjell Ola Dahl, en krimforfatter som kun har gitt etternavn til en av sine hovedkarakterer som forøvrig er politi (tror jeg ) og heter kun Gunnarstranda. Og forklaringen i følge Kjell Ola Dahl, er enkel, han liker å bli tiltalt med sitt etternavn. Så enkel kan forklaringer være.
Terassescenen: «Til døden skiller oss ad»
Seriebokforfattere har måttet leve med mange slengbemerkninger opp gjennom tida. «Kiosklitteratur», «husmorporno», «smusslitteratur». På Wikipedia omtales sjangeren som «underholdningslitteratur» eller «billigbokserier». Man kan trygt si at litteraturens stebarn har mange navn, men seriebokforfatterne fortjener mer kred enn som så. De fleste seriebokforfatterne er kvinner, og der finnes noen store bautaer, blant annet: Margit Sandemo og Frid Ingulstad, og tradisjonen fortsetter med May Grethe Lerum, Dorthe Erichsen, Else Berit Kristiansen, Liv Margareth Alver, osv. Det er en håndfull representanter for det andre kjønn som skriver i sjangeren. To av dem, Salmund Kyvik og Øystein Soprano Antonsen. Men, la deg ikke lure. Disse gutta vet hva de holder på med, de kan sitt fag. Salmund skriver på sin fjerde serie, «Nattlys», som han startet på i 2018. I forhold til Salmund, er Øystein å regne som en nykommer. «Rederiet» er hans debutserie.
Der er noen mannlige ringrever. La meg nevne Sverre Årnes, Finn Arnesen, Willy Ustad, Kjetil johnsen, osv. En av mine favoritter, og en av norges første og største mannlige seriebokforfattere, Louis Masterson aka Kjell Hallbing, hadde en eventyrlig suksess på 60, 70 og 80 tallet. Jeg har lest alle bøkene i Morgan Kane-serien, og i ren nostalgi savner jeg tida da man satt og leste om mannen som kunne konkurrere med selveste Lucky Luke. Akk ja, det var tider det.
Hadde det ikke vært for seriebokforfatterne, hadde vi vært en lesefattig nasjon. Personlig vet jeg gutvapser – jeg er en av dem – som satte pris på å lære seg og lese.
Som en sidebemerkning: Mitt første spennende leseforsøk utenfor skolen, var i et blad som lå under ei seng hos en onkel av meg. Bladet het Cocktail. For å si det slik: Ordbruken og fortellingene passer seg ikke for en åtteåring. På den tida visste ikke jeg, og muligens heller ikke legen om begrepet: Post traumatisk stresslidelse, så det var bare å fantasere hva «fremmedordene» i kombinasjon med bildene i Cocktail betød, og fryktnyte øyeblikkene. Det var bare å håpe på at man ikke ble tatt på fersken og lugga bakom ørene.
På skråscenen: «Haner blant kioskvelterne»
På sakscenen, «Brød og Sirkus», pratet historiker og matjournalist, Christopher Sjuve, om nettopp mat og fremtiden. Fagbokforfatteren og sirkusekspert, Herman Berthelsen, sto for sirkuset. Jeg fikk dessverre ikke med meg så mye her, bortsett fra at Sjuve delte ut en brødoppskrift på slutten av seansen.
Mat har fått seg et ørlite løft fra i fjor, og de som ikke spiser mat, kan spise kake. I konditorikøa var det av og til tendenser til mer veps enn folk. Fornuftig nok var det to barer. Man kan vel kanskje si at køen ble mer «flytende.»
På stuntscenen ble det arrangert «åpen scene» i to runder, for vordende forfattere og ordkunstnere. Ville man delta kunne man melde seg på hos konferansieren, og man fikk ti minutter til rådighet. Jeg vurderte å delta, men jeg feiga ut rett og slett. Uansett, det burde vært mer «åpen scene» minst én time til.
Jeg har fått streng beskjed om å ikke glemme å nevne poesien som behøver all PR den kan få, og jeg er enig. Selv om poesien lever i beste velgående, burde vi kanskje gi den mer oppmerksomhet.
Alt i alt synes jeg Litterær hagefest på Løkken er en stor suksess, av flere grunner:
Arrangementet skjer på riktig tid av året – etter at folk er ferdig med fellesferie. Programmet er spennende, og variasjonen er stor, men…
Hva med å invitere utenlandske forfatter til neste års begivenhet? Man behøver jo ikke å dra så langt. Det er mange dyktige kolleger rundt om i norden som skriver poesi, krim, drama og bare for å nevne: Det burde kanskje være plass for andre sjangre, som for eksempel fantasy, og en smule mer fokus på indieforfattere.
Kanskje indieforfattere burde ha muligheter for kunne ha sin egen bokhandel på hagefesten.
Full rulle på stuntscenen
Jeg savner fler heftige diskusjoner og debatter. Under et av temaene i fjor på terassescenen, var det en heftig og morsom debatt mellom Arve Juritzen, Sarah Natasha Melbye, Kari Marstein, Tom Egeland og Myriam Bjerkli, under parolen «En ny forlagsverden.» Det nærmeste vi kom en god debatt i år var på sakscenen under «Krim som samfunnskritikk», men det tok ikke av som jeg hadde håpet på. Jan Mehlum gjorde sitt ytterste med en god innledning til debatten, men dessverre var nok deltakerne, Jørn Lier Horst, Lene Lauritsen Kjølner og Ørjan Karlsson litt for enige. På terassescenen var det samme tendenser under «Kritikkens ansvar og rolle». Personlig synes jeg det var hakket tammere.
Jeg ønsker å se debatt der meningsforskjellene er større enn det som var under årets hagefest. Jeg ønsker å se personlig engasjement, skarpe spørsmål, og litt bålfyring fra debattlederne.
Dette var den vanskelige oppfølgeren, den vanskelige andre-sesongen. En videre gjentakelse av suksess betinger at man viser evne til å ta nye spennende valg, og lage et utfordrende og spennende program. Men jeg er ikke i tvil. Litterær hagefest på Løkken har et stort potensiale og (jeg krysser fingrer,) en strålende fremtid.
Folk vil ha mer brød og sirkus!
