Jo, det skal jeg si deg: Batman, superman – ja, alle superhelter kan gå hjem å legge seg, for mine helter er ikke mindre enn styret og alle medlemmene i Forfatterforbundet. For en innsats! For et nedslag!
«Opprøret» fra høsten 2017 med Jan Ove Ekeberg, Helle Stensbak og Eystein Hanssen i spissen, har fått uante konsekvenser, sommerfugleffekten er et faktum:
Halvannet år senere, 4. mai 2019, vil for alltid gå inn i historien som dagen da forfatterne selv tok ansvar for sin fremtid. Alle hersketeknikker fra åndssnobbene om at «du er ikke bra nok», har mistet sin kraft. Det er slutt på å være bakstreversk! Forfatterforbundet har tatt ansvar. Vi har tatt ansvar.
Bare for å si det slik: Ja, det første landsmøtet (2018) var viktig og Forfatterforbundet har vært inne i et skjebneår. Det kan egentlig enkelt oppsummeres slik: Opprøret, etableringen og stadfestelsen.
Da har du bare ett valg, per nå: Å melde deg inn i Forfatterforbundet. Det er snakk om å ta ansvar og eierskap over egen fremtid. Det har ikke forfatterne i Norge tidligere hatt mulighet til. Vi er tross alt i 2019, og det er jaggu meg på tide. Nesten alle andre yrker; blikkenslagere, akademikere, leger, fiskere, ja omtrent ALLE – har hatt muligheten til å organisere seg for å forsvare sin sak og sitt yrke, bare ikke forfatterne. Skal noen prøve seg med motargumentet: «DnF jobber for alle forfattere» fordi de gir hjelp til «alle», er direkte tøv og har til nå vært et skuebrød. Hadde de virkelig ville hjulpet forfatterne, så hadde «alle» forfatterne hatt mulighet til å melde seg inn, ubetinget!
Til stor del har vi «filleproletarer» kanskje skylden selv. Jeg vil gå så langt å si at forfattere må elske selvplaging, og jeg stiller spørsmålet: Er vi egentlig litt ondskapsfulle?
De få – de som har fått adgang og kupong for kjøp av flosshatt – har stått der i sin «høyverdighet» og sett ned på de som ikke fikk adgang til festen, opp igjennom tiden: serieforfatterne, krimforfatterne, fantasyforfatterne, forfatterne som skrev «kuk» istedenfor «pikk», De umulige forfatterne, osv. Jada, jeg er en provokatør og jeg risper med «kniv». Jeg vil at det skal kjennes.
Å gjøre det Forfatterforbundet nå har gjort, er en bragd. Det er nybrottsarbeid i bratt terreng. Når LO-søknaden foreligger sekretariatet, og forutsatt at den blir godkjent, da er forfatterne på tur å bli den femte statsmakt. Det kan nesten misforstås, fordi LO anses som et organ for Arbeiderpartiet. Men hør hør! Forfatterforbundet erklærer sin politiske uavhengighet. Og la det ikke være noen tvil: Det er ikke noe rom for tolkning. Dessuten, pennen er som sagt mektigere enn sverdet.
Alt har fått en fantastisk god start, men det er nå det virkelige arbeidet begynner. Inntekt, avtaler og pensjon. Vi må være klar på at vi ønsker respekt og rettferdighet for egen arbeidsinnsats. Vi må som alle andre sloss for vår rettferdige plass og andel. Og til de som måtte være hårdnakka og prinsippfaste motstandere av LO’s intime mingling med Arbeiderpartiet, (slik som meg,) vi må vise forståelse og være villig til å kompromisse og gi det hele en sjanse. LO er litt som medisinen; fordelene veier opp for ulempene. Skulle allergien bli for jævlig, så får vi ta litt antihistamin.
Som nyvalgt leder Eystein Hanssen påpekte: «Samarbeid mot et felles mål er viktig.»
For at vi som forfattere skal oppnå det som er fortjent, må vi alle jobbe for samme mål. Det inkluderer også de i DnF. Jeg tror ikke jeg behøver å gjøre det, for det ligger i kortene, men jeg gjør det allikevel: Jeg oppfordrer styret til å ta en seriøs prat med våre kolleger i lauget om å bli med oss og sloss for en felles sak, men la høyverdig obstanasighet og litterære hersketeknikker stå igjen på perrongen. Vi har ikke rom for et litterært apartheid.
Jeg vil påpeke at dette er personlige ytringer og meninger, og kan ikke pålegges Forfatterforbundet.
Lenker:
Forfatterforbundet
Den norske Forfatterforening
