Dagens krimlitteratur bærer på en lang og tildels ensformig tradisjon, men allikevel fenger det mange, og leserne ser ikke ut til å få nok. Det handler stort sett om et mord eller tre som skal løses, med noen småfriske varianter inn i mellom. Men hvorfor er det slik? Blir vi aldri lei? Siden starten og inn i krimmens gullalder (Agatha Christie-perioden), ser det ut som at vi er i en evigvarende flyt.
Sir Arthur Conan Doyle, forfatteren av Sherlock Holmes, kanskje den mest kjente karakteren i kriminalromanens historie. Han levde sitt liv i fire romaner og 56 noveller. En privatetterforsker, eller «den konsulterende detektiven» som noen refererer til, løper rundt i Londons gater og løste drap og krimmysterier med Dr. Watson på slep, og spøker fortsatt rundt i krimlitteraturen rundt om. Den interessante vrien er at Dr. Watson var også Sherlock Holmes’ biograf. Ikke noe annet enn en genistrek spør du meg.
Doyle skriver om en fiktiv karakter med en fiktiv biograf som sin forlengende hånd. Forresten, visste du at selveste Sherlock Holmes var morfinist og kokainavhengig? Misbruket forklares som en kombinasjon av selvmedisinering og rekreasjon. Han gjorde det fordi hjernen hans var overstadig aktiv. Er det grunn til å spørre: Var han verdens første fiktive karakter med ADHD? Misbruket tatt i betraktning, var det den egentlige grunnen til at Dr. Watson hang etter ham som et slips? Sherlock Holmes hadde flere lyter enn det. Han var en kjederøyker av rang. Og som om kokain- og morfinavhengigheten ikke var nok, så røyker han opium i tillegg. Det stopper ikke der: Han drakk, men aldri til overmål, heter det.
Med andre ord: Han er også en alkoholiker. Det kan ikke bestrides. Sherlock Holmes, en mann med psykosomatiske lidelser som ville ha vært enhver leges mareritt, eller livsoppgave (Dr. Watson, I presume?) Det kommer kanskje an på øyet som ser.
Sherlock Holmes’ erkefiende, Professor James Moriarty, forekommer bare direkte i to av historiene til Doyle, men blir nevnt i fem andre. Det andre interessante med Moriarty, er at Dr. Watson har aldri møtt Professor Moriarty, annet enn å se ham på avstand i den første historien der han dukker opp. Tenk om Professor James Moriarty kun var et resultat av Sherlock Holmes’ rusfantasi, eller? Vi fikk heller aldri vite hvordan det til slutt gikk med Sherlock Holmes. Kanskje han fikk en trist sorti og døde av en overdose…
Dame Agatha Christie skapte sine karakterer med en litt annen vri.
En av hennes mest kjente karakterer, Hercule Poirot, som kanskje er på høyde med Sherlock Holmes i å være kjent på verdensbasis. Poirot må sies å være Sherlock Holmes’ motvekt, bortsett fra likheten da; et lynende intellekt.
Hercule Poirot har en tilnærmet lytefri moral og holdning. Eller? Neida, han er langt i fra lytefri. Agatha Christie har med stor kløkt gjort en vri på engelsk «Carry On» kultur. Husk, Poirot er ikke en engelskmann. Heller ikke franskmann, men hans fødested og hjemby er Spa i Belgia, og han har lyter så det holder. Agatha Christie har gjort en god jobb med å «bake inn» lytene, og kanskje det var nødvendig. Monsieur Poirot er en petimeter, hissigpropp, en narsistisk besserwisser, en tendensiøs herremann med diktatoriske tendenser og en hypokonder. Tror du meg ikke? Se noen episoder, eller les bøkene da. Det er et par ting som jeg har lurt på opp igjennom, men jeg skal ikke røpe det riktig ennå.
Selv om Sherlock Holmes er den mest filmatiserte fiksjonskarakteren, er nok ikke filmatiseringen av Hercule Poirot veldig langt unna.
Mange har spilt Poirot, men ingen har klart å portrettere karakteren Poirot med så mye tyngde som David Suchet. Suchets særegne tolkning, kan ikke sies å være noe annet enn eksepsjonelt.
En av de siste filmene med Poirot, «Mordet på Orientekspressen», med Kenneth Branagh som Poirot, fikk blandede mottakelser, og kanskje det var en tabbe å gjøre filmatiseringen så kort tid etter TV-serien. David Suchet er jo selveste Poirot. Han spilte rollen i så mange år, fra 1989 til 2013, at det vanskelig kan sies noe annet enn at han har lagt beslag på rollen i overskuelig fremtid, og alle andres rolletolkninger kanskje «blekner» i forhold til David Suchets tolkning.
Jeg er ikke noen stor fan av Agatha Christie, men jeg lar meg fascinere allikevel. Min kone derimot, er en stor fan av Hercule Poirot. Nei forresten, hun er en stor fan av Agatha Christie. Hver gang det går en episode av herremannen på TV, benker hun seg til, om da hun ikke har sett episoden ørten ganger tidligere. Da kan det hende hun finner på å gjøre noe annet.
Agatha Christies siste pek med Hercule Poirot, var ikke noe annet enn et mesterlig påfunn. Hercule Poirot begikk selvdrap, etter å ha tatt livet av en av karakterene i «Teppet faller». («Curtain: Poirot's Last Case»)
Grunnen til at Agatha Christie endte opp med å ta livet av Poirot, er at hun ville ikke at noen skulle bruke Poirot i noen sammenhenger etter hennes død.
Så til sist. Agatha skrev det ikke rett ut, og kanskje hun hadde en grunn til det. Men Hercule Poirot er homoseksuell. Ja, jeg vet, her stikker jeg hodet ut så det holder, men jeg har ikke noe imot om det var slik. Det gjør bare karakteren Hercule Poirot mer spennende.
Tidsepoken og forholdene tatt i betraktning den gang, homoseksualitet var ikke veldig «populært», om man kan si det sånn. Ja, det var til og med forbudt ved lov i mange land, Hans evig uoppnåelige livs (platoniske) kjærlighet, grevinne Vera Rossakoffs framtreden i filmene og serien, bekrefter bare det som jeg påstår. Poirot er ikke mer interessert i kvinner – bortsett fra å være rene høfligheten «him self» – enn jeg er interessert i vafler med makrell i tomat og nugatti. Og hva så?
